Radonhistorien

Radon ble oppdaget i år 1900 av den tyske fysikeren Frederich Ernst Dorne. Det var det femte radioaktive grunnstoffet som ble oppdaget. Dorne påviste at det oppstod en radioaktiv gass ved nedbryting av radium. Han kalte gassen “Radium utånding.” I 1910 lyktes det Sir William Ramsay og Robert Whytlaw-Gray å isolere radon, og måle dets tetthet og vekt. Man oppdaget at det var den tyngste av de gassartene som forekommer naturlig. De døpte om stoffet til “niton”. Radon ble til slutt valgt til stoffets navn i 1923 av The Union of Pure and Applied Chemestry.

Radonens skadelige virkning hadde dog vært kjent allerede siden 1500-tallet, hvor minearbeidere som arbeidet i dårlig ventilerte miner ble utsatt for høye mengder radon. Man opplevde at de fikk pusteproblemer og ble syke av det som den gang ble kalt “fjellsykdommen”. I 1879 ble “fjellsykdommen” som minearbeiderne led av, identifisert som lungekreft av Herting og Hesse.

Tilstedeværelsen av radon i innendørsluft ble dokumentert første gang i 1950 og siden 190 har regjeringer verden over opprettet byråer for å kartlegge radonkonsentrasjoner i landenes boliger.